Haugen

Eigar1914 Sigvald S. Brandal
1915 P/R Johan S. Brandal, Ole S. Brandal, Sigvald S. Brandal, Brandal
1923 Ole S. Brandal
1926 Aalesunds Kreditbank
1926 D/S Haugens Rederi, Tjørvåg (Ole Rødseth, Andreas Klungsøyr, Erling Lervik
FartytypeSelfangar
Reg. merkeM 25 HD
M 258 HØ
HeimehamnBrandal - Tjørvåg
ByggeverftSkaaluren skipsbyggeri, Rosendal i Hardanger
Byggeår1914/15
ByggematerialTre
Mål i lengde, byggeår86,4 fot
Mål i lengde etter ombygging90,4 fot
Mål i breidde, byggeår20,9 fot
Mål i djupne, byggeår9,2 fot
Tonnasje101,19 brt
Maskin, orginaltAalesunds MV 2 syl. comp 74 hk
SkipperarSigvald S. Brandal (1915)
Benjamin Brandal (1916-1918)
Johan S. Brandal (1919-1921)
Knut O. Brandal (1922-1923)
Ole Rødseth
ForlistForliste i Stredet 12. juli 1928
AnnaFekk namn etter heimegarden til reiaren Hau(g)en i Brandal.
Utfyllande opplysningar

I 1928 var “Haugen” på selfangst i Danskestredet med skipper Ole Rødseth. 12. juli går “Haugen” og “Polarstrøm” austover i lag i slakk is. I posisjon 67 grader nord og 30 grader vest vert “Haugen” pressa fast mellom to store isflak. Skuta er berre få meter bak “Polarstrøm”, og ein wire vert festa i “Polarstrøm” som låg i slakkare is. Begge farty går med full fart i maskinen, men det er til lite nytte. Isen som brått hadde klappa saman kring “Haugen”. Isen skrudde kraftig frå første stund. Det var med stor fare at skipspapira vart berga då isen raskt gjekk inn i kahytta. I løpet av 30 minutt hadde “Haugen” forlist med ein last av 893 sel.

Litt ishavshistorie fra 1917

notat av Benjamin Brandal

1917 var det store ulykkesåret for  ishavsskutene i Vesterisen. Da skutene skulle gjøre seg klar kom rederen, Sigvald Brandal og sa: Der er så vanskelig med kull, at jeg får bare en kullast til hver skute. Dere får velge enten dere vil gå i Vesterisen eller Danskestredet!

Johan Runne som var skipper på S.S ”Lysningen” valgte å gå i Vesterisen, mens jeg som førte S.S ”Haugen” valgte å gå tidlig til Danskestredet.

Første dagene av mai gikk vi ut fra Ålesund og satte kurs for den 68 grader N.B. Da vi kom inn under isen gikk vi vest langs iskanten og så etter fangst og mulig vrakgods efter de forliste selfangere. Vi fortsatte da vestover og var like ned på den 62 gr. N. Br. Men intet vrakgods var å se. Vi gikk nordover igjen. Vi så fangst inne på isen utfor Løvørna på den 64 gr. N. Br. Vi forsøkte å komme inn til fangsten, men det nyttet ikke, isbaksen var for tett og isen driver vestover og fangsten vil ligge på tilbake og søke nordover. Vi ligger her og mover og bakker, og venter på at isforholdene skal bedre seg. Da det viser seg etter en stund at isforholdene er likedan, og flere skuter er kommet, bestemmer vi oss for å gå nordover. Da vi kom for Kap Dan eller på den N.Br. 65 grader, traff vi S.S. ”Aarvak” som kom hjemmefra. Der rives en slakke i isen, rett inn gjennom isen fra kanten. Alle skutene går for full fart inn gjennom slakken.

Der var noen dyr og de blev nesten tatt i flukten. Skodden kom på ny sigende og alle skutene kjører ut for kanten igjen. Jeg går bort til ”Aarvak” og praier skipper Vebjørn Landmark. Jeg får vite hvorledes fangst og isforhold var østenfor, og han får vite hvorledes de var vestenfor. Vi bestemmer oss for å ikke gå ut av isen, men ligge stille. Skodden kom og isen satte sammen, så vi ligger bom fast. Andre dagen letter tåken. Det er baks overalt og det er så vidt vi ser toppene av storseilet på skutene utfor kanten. De ligger og bakker, ingen fangst å se. Litt skruing var det, men vi fikk ingen skader.

Benjamin Brandal, skipper på “Haugen” i kvit jakke

Dagene går med forskjellig skipsarbeid.  – Dette ser ikke lyst ut, sier Vebjørn Landmark. Vi har tre dyr på kjølen og ”Aarvak” hadde noen mer. Kommer vi i land med dette, kan vi sikkert pakke sammen klessekken og gå i land for godt. Karene spør om jeg tror vi får fangst i år. Ja visst får vi fangst, sa jeg, det er ikke å tvile på.

Etter solobservasjoner og peiling av fjelltoppene på Grønland, så driver vi vestover. En dag så vi en stor grønlandshval komme ut gjennom isen, den dukket og kom oppigjennom isen med jevne mellomrom. Den kom opp gjennom isflakene med hodet over isen og det var som man så et stort hus med møne som kom brytende mellom isflakene. Braket hørtes på lang vei. Da den passerte skutene, tok jeg kragriflen min og tømte tre magasiner i skallen på den. Men den enset det ikke. Den gikk opp og ned til den forsvant ut i havet. Da vi hadde drevet og ligget faste i 12 døgn, lettet skodden på SV. I kikkerten så jeg fangst på 8V. Det var så langt borte at det så ut som brune topper. Jeg ropte til Vebjørn og spurte om han så det.  – Jeg er ikke sikker,  sa han, for kikkerten min er ikke så god.

Vi peiler fangsten i SV. og tåken kommer igjen. Presset på isen gir seg og vi begynner og gå frem med skutene litt om senn og tilslutt treffer vi bort i fangst, og det blir storfangst. Vi holder på natt og dag.

Vi ligger utfor Løvørna og det mangler litt på full last. Vi går utfor kanten og kjører nordover et stykke. Der treffer vi fangst på nytt, og fortsetter til vi er ferdige. Vi legger still og spekker av og platter ned løsfangsten og fyller baksene med kull. Skuten er nu så lastet at dekket ligger nesten jamt under vann. Jeg går bort til ”Aarvak” og praier Vebjørn. Han sier de mangler litt på full last og jeg spør om vi skal vente på dem.

 – Nei, bare gå og hils hjem, og si at vi kommer snart etter.

Vi kom oss så vidt ut, gikk østover i tett tåke. I en bukt fant vi en bottlenose som nylig var død. Vi tok den på siden og flenset den av, med økser og spader. Så hivde vi felden inn på dekk, og det vart 20 tønner spekk på den.

Vi fortsatte østover og traff alle skutene som lå og bakket utfor kanten. De praiet og ville vite hvor vi hadde tatt fangsten, og jeg fortalte det.

Engelske destroyere lå og vaktet på oss mellom Kap Nord og iskanten. Vi gikk på NBr. 67 gr. 30 og satte kursen for Halten fyr. På denne kursen møtte vi ingen krigere i sjøen.

Da vi kom til Brandal,  hadde de frettet av ålesundsskuter som var kommet hjem, uten fangst, at det var bomtur over hele Stredet og at ”Haugen” og ”Aarvak” lå faste langt inne i isen.

Da sa han Peter S. Brandal: – Forlate meg, skal e’ seie dokke, at ”Aarvak” og ”Haugen” er de som tar last i år!  Og slik gikk det. Det var to skuter som fikk last i Danskestredet i 1917, det var ”Haugen” og ”Aarvak”. Jeg må si, det var dristig gjort å legge seg fast og drive gjennom isbaksen. Vi fikk absolutt ikkje fangsten sovende

LitteraturIsflaket