Fra selfangst til seismikk

Det var stort sett 33 mann om bord. 25 kom fra Western Geophysical. I tillegg var det åtte sjømenn, de fleste fra Hareid og Ulsteinvik.

– Vi hadde ingen skiftordning den gang. Vi kunne enkelte ganger spørre om fri, og da ordnet rederiet stedfortreder, men det skjedde ikke så ofte. En gang var jeg ett år sammenhengende om bord, men jeg var heldigere enn mannskapet.

Som skipper fikk jeg iblant lov til å ha kona mi Aslaug (Lillemor) på besøk. Det var tungt å være mye borte fra barn og familie, men det var slik det skulle være. Vi hadde en trygg jobb, tjente penger og gjorde vår plikt, forteller Brandal.

I 1976 fikk offiserene, dog ikke mannskapet, en avtale om å jobbe i to måneder og ta en måned fri. I dag er det som kjent to eller fire uker på jobb og deretter en måned fri.

Fram til slutten av 1970-åra brukte man dynamitt i letingen etter olje. På det meste kunne «Polarhav» ha 40 tonn dynamitt om bord. «Polarhav» la ut to kabler over hekken. Ett vannrør hvor dynamitten gikk ut og en tre kilometer lang kabel for å registrere hvordan lydbølgene fra dynamitten forplantet seg nedover i jordskorpa, nærmest som et ekkolodd. En person hadde ansvaret for å slippe ut dynamittbokser på størrelse med en ølboks hvert 30 sekund. Dynamitten eksploderte 30-40 meter bak båten.

– Eksplosjonen merket vi godt i båten. Det ristet hvert halve minutt døgnet rundt. Det ble litt spesielt når vi skulle spise eller sove. Men vi vente oss til det også.

«Polarhav» gikk i sakte fart, 4 knop, og skjøt seismikk fra Troms i Nord og nedover langs hele Norskekysten. Den var også mye rundt England og Irland, samt innom både Østersjøen, Portugal og Middelhavet. Fartøyet fungerte godt og de var aldri utsatt for uhell som fartøy. Problemene oppstod når andre fartøy krysset bak og over kablene.

– Vi fikk aldri vite noe om resultatene av de seismiske undersøkelsene våre, men vi skjønte når det var noe interessant under havbunnen. Da måtte vi gå over det samme feltet flere ganger med tettere og tettere ”skudd”. Vi gikk mye på Haltenbanken og vi hadde en anelse om det kunne være noe olje også rett utenfor Møre. I 1977 kom det større og mer avanserte seismikkfartøy i Nordsjøen og «Polarhav» ble utkonkurrert. I 1978 dro fartøyet igjen på selfangst før den året etter ble solgt til Karlsen Shipping i Canada. I 1994 ble båten yacht i Texas, USA. «Polarhav» ble bygd som for fiske og fangst, men håndterte også både seismikk og luksus. Skipper Ottar M. Brandal fortsatte sin maritime karriere om bord på «Polarqueen». Han pensjonerte seg i 1991.